Beklager det hele.

A: Mamma mener hun har smittet meg med sin "unnskyld at jeg er til"-holdning.
M: Ok.
A: Og det beklager hun.
M: ...
A: En gang vi skulle sette juletreet fast i juletrefoten fikk jeg en gren i ansiktet, og jeg bare "unnskyld!".
M: Til treet?
A: Ja. Eller, mamma spurte "hvem var det til?" og jeg svarte "vet ikke". Jeg pleier å si unnskyld hvis jeg snubler på gata også. Selv om det ikke er noen andre der. Jeg tenker at "dette må jo ha påført noen lidelse på en eller annen måte. Unnskyld!".